”Denne mannen og denne kvinna” er en novelle skrevet av Anna Gavalda, tatt ut i fra hennes debutbok. Boka inneholder tolv historier fra Frankrikes hovedstad, Paris.
Novella handler om et velstående ektepar som er på vei til landstedet sitt. Han har sine tanker, og hun sine. Han tenker på oppussingsarbeidet, vedlikeholdet av det huset de har kjøpt, og også på hans sekeretær, med ”de små puppene”. De sitter i bilen sammen, han og kona. Kona, Mathilde, tenker på at mannen kanskje ikke elsker henne lengere. I helgene bruker de alltid å dra til landstedet sitt, men det at de ikke elsker hverandre, gjør at de tenker helt forskjellige tanker begge to. Hun føler at hun aldri har blitt elsket eller fått barn med den mannen hun er sammen med. Mens de kjører hører de på Fip, ”bra klassisk musikk”, som får dem til å rømme fra virkeligheten. De veksler ikke et eneste ord gjennom hele turen.
Det hele starter med at mannen og kvinna sitter i den nyinnkjøpte bilen deres. Altså, forfatteren bruker ”in media res”, og går rett inn i handlingen, noe som er veldig vanlig i mange noveller. Vi får tidlig vite at dette er et velstående ektepar, allerede fra den andre setningen: ”Bilen kosta tre hundre og tjue tusen francs og pussig nok var det særleg prisen på avgiftsstempelet som fekk mannen til å nøle hos Biltulsynet”. Det er bra at forfatteren forklarer dette i starten, siden penger og lykke har mye å si i denne novella ( jeg kommer tilbake til det senere..).
Novella er en tredjepersonsfortelling. Vi tar innblikk i mannen og kvinna sine tanker og handlinger, fra start til slutt. Det blir også nevnt noen andre personer, men det er bare korte eller få setninger. Det er tydelig at ”denne mannen og denne kvinna”, som nevnt i overskriften, er hovedpersonene, og det er også de som har synspunktene i novella.
Kronologien i novella går rett fram. Som nevnt tidligere så starter novella mitt i handlingen. Den bygger seg oppover og oppover jo lengere de kjører, og alt blir fortalt her og nå, i kronologisk rekkefølge.
Det er ikke så mye å plukke ut når det gjelder personkarakteristikk, noe jeg synes passer i henhold til novellas lengde. Vi får vite at ”mannen” er en veldig ordentlig type: ”Mannen har på seg weekend-antrekk, bukse i gammal tweed og ein himmelblå pologenser i kasjmir (...). Skorne er kjøpte hos John Lobb, ikkje for nokon pris ville han bytte leverandør. Sjølvsagt er sokkane av skotsk ull og dekker heile leggen. Sjølvsagt”. Han er av den rike typen. Han er av den utro, rike typen som ikke akkurat er redd for å bruke litt penger her og der. Vi får hele tiden vite litt og litt om mannen. Dette er forfatteren flink til å vise, gjennom korte skildringer.
Kvinna, også kjent som Mathilde, er ”Pen, men heile ansiktet vitnar om at ho har gitt avkall på livet”. Man kan tydelig se at hun er en sterk person, men det er kanskje mannen som gjør henne svakere. Vi får vite mye om Mathilde gjennom hennes tanker. Hun virker svært melankolsk. På en måte virker det som om hun er redd, veldig redd. Hun har svært lyst på barn, hun vil gjerne bli elsket, men hun tør ikke å snakke om det med mannen sin.
Miljøet blir ”helt OK” skildret (der det faktisk blir skildret..). Det er ikke mange skildringer der handlingen skjer, i bilen, og det meste er skildringer om det nyoppussede huset på landet: ”I vindaugene har dei tunge gardiner haldne oppe av gardinhaldarar. Eit svært moderne kjøkken, damaskvovne oppvaskhandkle og kjøkkenbenkar av grå marmor”.
Temaet i novella er uten tvil om penger og lykke, i form av ulykkelig kjærlighet. Det virker som om hovedpersonene ikke elsker hverandre lengere. Kanskje har de heller aldri gjort det heller? Det virker som om de lever i to helt forskjellige verdener. Mannen tenker på å lykkes med jobb/karriere, med økonomi, mens kvinnen tenker på å lykkes gjennom følelser, å elske, å få barn, stifte familie. Når jeg leser novella føles det som om kvinner virkelig har lyst til å få det til, mens mannen har har helt andre tanker. Novella er ikke spennende i det hele tatt! Den er trist, og det virker som om de kanskje aldri vil finne ut av det.
”Dei har passert bomstasjonen. Dei har ikkje veksla eit einaste ord, og dei har enno eit godt stykke igjen”. Dette tolker jeg som om, tross den triste situasjonen de er i, så kan det kanskje være håp i framtiden en gang. De har passert bomstasjonen, som kanskje kan være et symbol på at de måtte stoppe, som man nettopp må ved en bomstasjon. Men de passerer bomstasjonen. Kanskje de legger alt dette bak seg? Klarer de å finne ut av det?.
”Dei har enno eit godt stykke igjen”....
© RM
